Allan Neset

Allan Neset er blitt en veteran i norsk misjonsarbeid, med over tretti års engasjement for evangeliet. Femten år var han leder for EOM. Han har vært pastor i flere menigheter, feltprest i Troms, kirkeverge i Vennesla, drevet kunstgalleri i Kristiansand, skribent for flere publikasjoner, og er en ivrig pilegrimsvandrer. Her følger seks spørsmål som gjør at vi kan bli mer kjent med ham.

Hvordan ble du en kristen?

– Jeg er jo vokst opp med kristen tro, og gikk alle gradene i søndagsskolen. I Vennesla var det et rikt ungdomsmiljø. Da jeg gikk på gymnaset tok jeg et bevisst standpunkt. Det var et teltmøte på Hamresanden med Kurt og Roland, og denne dagen talte de om Na’aman som bare trengte å dyppe seg sju ganger i Jordan for å bli frisk. Poenget var at det enkle kan virke banalt for de som vil utrette noe i egen kraft. Gud ber om hjertet vårt. Jeg følte meg truffet, og var moden for å ta et standpunkt. Fra den dagen har jeg vært en kristen.

Hva skjedde videre?

– Jeg begynte på juridisk fakultet i Oslo, men fant meg ikke til rette, så jeg tok en pause fra studiene og reiste til Bodø for å engasjere meg i kristent ungdomsarbeid der. En ung dame fra Kristiansand som het Åse studerte nemlig til sykepleier i Bodø, og henne ville jeg gjerne være i nærheten av. Jeg fikk meg jobb i et murerfirma, men da jeg kom til Bodø viste det seg at Åse måtte reise til Narvik for å ha praksis. Som en typisk søring tenkte jeg at Narvik kunne vel ikke være så langt fra Bodø. Men der tok jeg feil. Avstandene i Nord-Norge ble en ny erfaring. Senere flyttet jeg etter til Narvik, og Åse og jeg giftet oss der. Jeg fikk jobb i Ofotens Bilruter, og vi var begge aktivt med i ungdomsarbeidet.

Hvordan ble du engasjert i misjon?

– Det ble klart for meg at jeg ikke var motivert for jus. I stedet begynte jeg på det teologiske seminaret på Ansgarskolen som da lå i Oslo, et 4-års studium for de som ville jobbe med menighetsarbeid. Etter utdanningen begynte jeg som pastor ved Bjorbekk Misjonskirke utenfor Arendal, og dro senere til Skjold i Troms som feltprest i Forsvaret. Åse og jeg bodde i Troms i halvannet år, og trivdes svært godt i nord, noe vi fortsatt gjør. Senere skulle jeg blant annet komme til å jobbe som pastor i Tromsø.
– Mens jeg studerte på Ansgarskolen var jeg aktiv i Majorstua Misjonsmenighet. Der var det noe som het «Hegdehaugen vennekrets» som hadde støttet Orientmisjonen i mange år. En lærer på Ansgarskolen hadde vært andre generasjons misjonær i Orientmisjonen, og han fortalte mye om hvordan det var å være misjonær i Japan. Jeg ble også kjent med Frank Kongstein, som da var leder for Orientmisjonen. Han var opptatt av å rekruttere nye medarbeidere i ulike aldre og fra ulike bakgrunner, og han oppfordret oss til å engasjere oss, noe vi gjorde.
– Etter halvannet år på Skjold fikk jeg plutselig forespørsel fra Orientmisjonen om å ta over ledelsen. Det var et viktig valg, og en veldig spennende utfordring. Åse og jeg ønsket
egentlig å fortsette i Nord-Norge, men vi ville også gjerne være involvert i misjon. Vi besluttet at jeg skulle takke ja til oppdraget.

Hvordan var det å starte som leder av EOM?

– Den gang hadde Orientmisjonen bare arbeid i Japan. Norske misjonærer ble sendt på tradi-sjonell måte, og misjonen var et støtteapparat for disse. Min forgjenger, Frank Kongstein, var for øvrig opptatt av Kina – det som var Orientmisjonens historiske røtter. Vi så dermed etter muligheter til å få i gang et Kina-engasjement igjen. Tidlig på 90-tallet startet vi opp med teltmaker-misjon til Kina. Det hadde stor betydning. EOM het jo opprinnelig «Den Norske Kinamisjon», og startet sitt arbeid i 1889. Da Kina ble stengt på begynnelsen av 50-tallet ble Japan aktuelt som misjonsland.
– Da jeg begynte som leder brukte jeg mye tid på å reise rundt for å bli kjent med arbeidet og medarbeiderne våre. Blant annet var jeg flere uker i Japan for å bli kjent med menighetene og pastorene der. Jeg dro også til Hong Kong for å undersøke muligheten for å gjøre noe i Kina. Nyrekrutteringen til Japan tok seg opp, og muligheter i Kina ble åpnet. Jeg fikk også gode relasjoner til folk i OMF, tidligere China Inland Mission, som er en slags stor, interna-sjonal søsterorganisasjon.
– Det praktiske misjonsarbeidet forandrer seg hele tiden. Vil nok aldri oppleve at det sendes ut norske misjonærer slik som på 60-70 taller. Misjonsbefalingen er selvsagt like aktuell, vi jobber bare på litt andre måter. Nå handler det mer om å støtte opp om lokale evangelister og menigheter, jobbe med prosjekter, og å enga-sjere seg i det humanitære arbeidet.

Blir du aldri lei?

– Ha, ha! Jeg har vært lei mange ganger. Å drive misjonsarbeid er ikke akkurat problemfritt. Samtidig er det en kjempedrivkraft i å se hvordan innsatsen nytter. Jeg møter folk som sier «hadde det ikke vært for misjonærene som kom, så hadde jeg ikke vært i live nå». Oppofrende folk fra Norge dro ut for mange år siden, og det er veldig sterkt å se hvor stor betydning dette har hatt. Vi prøver å formidle noe av den enorme gleden det er å se fruktene av arbeidet som foregår. Noen ganger møter man store skarer av folk som er berørt, og som er blitt nært knyttet til de personene som har tjent blant dem. Man kan virkelig gjøre en forskjell, det ser vi.

Hva tenker du om fremtiden?

– Mesteparten av mitt yrkesliv har jeg jobbet med menighetsarbeid og misjon. Orient-misjonen har vært min viktigste arena for misjonsarbeid. Jeg har holdt på med dette i over tretti år, og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg kan. Det er inspirerende å være med i et arbeid som vokser og fornyer seg. Vi ser en spredning av virksomheten med nye prosjekter og satsningsområder, flere folk kommer til og tar ansvar. Det er gøy å være med når organisasjonen stadig fornyer seg og det skjer nye ting. Man blir kanskje ikke økonomisk rik av å drive misjonsarbeid, men man blir rik på erfaringer og gode opplevelser ved å se at innsatsen nytter.

Av Børge E. Bentsen

Allan Neset på en av sine mange misjonsturer i India.