I stedet for å bli glade da de hørte at vi kom med gratis mat begynte de å gråte! Det var sannelig en helt motsatt reaksjon enn den vi pleide få. Kvinnene inviterte oss inn mens de tørket tårene.

På innsiden av huset oppdaget vi at det var tomt. Det eneste de hadde var en bunt med sengetøy, og noen kjeler å koke mat i. De to kvinnene fortalte at de var kristne begge to, og hadde kommet fra delstaten Kerala for å jobbe som lærere på en lokal privat skole. Begge kom de fra en fattig familie, og lønnen de tjente pleide de å sende hjem til foreldrene. Huset hadde de leid. Men på grunn av koronaviruset og myndighetenes «lockdown» var skolen de jobbet på blitt stengt. Og som alle andre innbyggere ble de bedt om å holde seg innendørs for å hindre spredning av koronaviruset.

Ettersom de var engasjert ved en privat skole fikk de ikke lønn så lenge skolen var stengt. De få sparepengene de hadde hatt liggende ble fort brukt opp. Etterpå hadde de fått låne litt grønnsaker og ris fra noen naboer, men da den maten var spist opp, hadde ikke naboene mer å låne bort. De siste dagene hadde ikke kvinnene hatt noe å spise i det hele tatt, bare drukket vann.

Da vi banket på døren hadde de begge stått knelende i bønn og bedt Gud om mat. Da de åpnet opp og så oss og grønnsakene klarte de ikke stoppe tårene. Jeg må innrømme at jeg ble rørt jeg også. Nå har de fått både grønnsaker, matvarer og ris nok for nesten en måned. De var fulle av takknemlighet til Gud for bønnesvar – og jeg skal hilse så mye fra dem og si tusen takk!»