Hanna har besøk av Chika, Natsuki og Mio som alle kom i kontakt med arbeidet gjennom tidligere EOM misjonær Nina Mikaelsen som jobbet utifra tidligere Lighthouse cafe her i Taira.
Hanna har besøk av Chika, Natsuki og Mio som alle kom i kontakt med arbeidet gjennom tidligere EOM misjonær Nina Mikaelsen som jobbet utifra tidligere Lighthouse cafe her i Taira.     

En hilsen fra Hanna i Japan

29. April 2021
Vi i Evangelisk Orientmisjon er glade for familien Moris tjeneste i Japan. Dette gjør at vi fremdeles har en tilstedeværelse i dette landet som har vært sentralt i vårt arbeid siden tidlig på 50-tallet. Anniken og Akiras datter, Hanna, er nå engasjert for fullt i arbeidet.

La meg starte med å fortelle deg en historie. En dag for nesten to år siden kom en kvinnemidt i 20-årene gående inn på kaféen. Hun var søt og elegant og hadde en merkbar utstråling rundt seg. Hun satte seg på en av barkrakkene og etter å ha sett på menyen, bestilte hun en latte. Mens min daværende kollega Natsuki laget lunsj til andre kunder, begynte jeg å lage latte til den unge kvinnen. Etter at jeg hadde servert henne og ryddet og vasket litt på kjøkkenet, slo jeg av en prat siden hun virket åpen forå snakke. Det viste seg at hun hadde hørt om denne kaféen som var drevet av nordmenn fra kollegaen sin på rådhuset kun fem minutter unna. Kollegaen kjente også Natsuki.

 

På den tiden var den unge kvinnen kjæreste med en svensk mann som hun hadde møtt på universitetet. Da hun besøkte ham i Sverige, reiste hun også til noen få andre europeiske land og hadde blitt spesielt glad i Norge. Hun hadde blitt en fan av Norge og siden jeg er så heldig at jeg er halvt norsk, så ble vi venner med en gang. Historien fortsetter, og er bare et første innblikk i den både smertefulle og utrolige reisen som Herren har tatt henne med på så langt. Men la meg skyte inn med to av flere viktige lekser jeg har lært så langt i jobben på Cross Cafe (lokalisert i 1. etasje i Global Mission Center), som jeg har hatt siden jeg returnerte til hjembyen min, Iwaki i Fukushima, for over syv år siden nå.

 

1. Fordi kaféen er en misjonskafé og ligger inni kirkebygningen, så har det gått opp for meg at så lenge vi er dedikerte Guds tjenere, så er det en guddommelig hensikt med enhver person som går gjennom dørene. Når staben er til stede så tar vi imot folk, troende og ikke-troende, i «Guds hus». Alle slags mennesker kommer inn på kaféen. Noen har ingen anelse om at vi også er en kirke, noen er veldig nysgjerrige, noen søker oppmerksomhet, mens andre er livredde for å bli lagt merke til. Noen er simpelthen sultne eller tørste, mens noen er lei av alt stresset i livet og trenger et sted å legge dette av seg.

 

Det er kanskje unødvendig å si at vi som tjeneste og stab langt fra er perfekte, men likevel kaller Gud oss for sine hellige, helliget gjennom Jesu blod (1. Kor1:2). Og fordi vi ønsker å søke hans rike først, selv om det ikke er noen garanti, har enhver som kommer til oss muligheten til å oppleve en smak i tillegg til mat og drikke av guds rike som er rettferdighet, fred og glede (Rom14:17).

 

2. Løpet vinnes sakte men sikkert. I tidlige år, full av idealisme og mangel på ferdigheter og erfaring, var det frustrasjoner i forhold til at jeg opplevde at jeg ikke var flink eller effektiv nok. Jeg følte meg som en byrde og ikke til hjelp. Det krevde mot, først og fremst å motta og å være overbevist om planene og hensikten som Gud hadde for meg, da han kalte meg til å forplikte meg til byen gjennom dette arbeidet. Det tok litt tid før jeg bestemte meg forå ha en lærende innstilling, til ydmykt å lære og stå på mens jeg er underveis. Du kan si at jeg har fått en smak av hvordan det kan ha vært for disiplinene å følge Jesus.

 

Jeg hadde ingen anelse og det var kaos på innsiden, men likevel var det eneste jeg kunne gjøre å følge stemmen til Han som kalte på meg. Desto mer jeg fikk leve dette livet og gjøre dette arbeidet, jo mer forsto jeg at det utelukkende er på grunn av Guds nåde at jeg er så privilegert at jeg får lov til å være her i det hele tatt. Når jeg ser tilbake så ville jeg ikke hatt det på noen annen måte. Det viktigste er at jeg ikke sluttet og at jeg ikke vil slutte.

 

Til min overraskelse, har Herren satt meg og staben til side for denne tjenesten, og det har vært utallige meningsfulle, og ja, livsforvandlende relasjoner som har blitt opprettet i og på grunn av ikke bare kaféen, men også kollektivt av GMC, kun fordi det eksisterer. Og det eksisterer på grunn av all forbønn og støtte i tiårenes løp fra gode venner og støttespillere ved EOM. Det samme var sant for East Street Club, Lighthouse Cafe og alle misjonærene sendt ut helt tilbake til starten på EOM. Menneskene og organiseringen er forskjellig, men visjonen forblir den samme å se menneskene i dette landet, til å begynne med i denne byen, komme til Kristus til Hans ære.

 

Nå, tilbake til den unge kvinnen. Hennes navn er Kyoka Watanabe. Gud har hatt sin hånd på henne, og har grepethjertet hennes, spesielt gjennom hennes vennskap med unge, gudfryktige og lidenskapelige korttidsmisjonærer fra God Will Provide Missions, en ukrainsk/russisk misjonsorganisasjon basert i USA som GMC inngikk kompaniskap med for mange år siden. Kyoka er nå 26 år gammel, og har hatt en vanskelig periode på det personlige plan siden den gang; én av årsakene til dette er tapet av sin kjære mor grunnet komplikasjoner i forbindelse med restitusjonsperiodenetter en kreftsykdom. Hun har stilt spørsmålet om meningen med livet; hvorfor hun i det hele tatt eksisterer. Gud har imidlertid guidet henne også midt oppi dette.

 

I fjor begynte hun å arbeide for Golden Harp, en veldedig ideellorganisasjon som min far, Akira, er styreleder for. Hun opplever at hun har funnet sitt livs kall bestående i å arbeide med barn med funksjonsvansker. Hun er nå en av mine beste venner i byen. Og mest av alt, ved Guds godhet og trofaste ledelse har troen begynt å slå røtter. Hun har ofte lest i Det nye testamentet som de unge misjonærene ga henne, og hun har bestemt seg for å bli døpt den 18. april noe som skjer på fødselsdagen til sin avdøde mor. Halleluja!!!

En hilsen fra Hanna i JapanBilde av Kyoka da hun feiret gebursdagen sin på en restaurant. Jeg ga henne Melkehjerter som gave.

Vi er overrasket over denne rekken av begivenheter. Men når vi ser tilbake, er det egentlig ikke noen overraskelse. Dette er vår Gud. Og jeg er overbevist om at støtten gjennom forbønn fra alle dere opp gjennom årene skaper større og større ringvirkninger. Kyokas dyrebare sjel er en av mange som trenger frelse. Det er utvilsomt mange dager som inneholder unike utfordringer for oss, og noen dager blir vi simpelthen motløse av, men ikke i lang tidom gangen. Sannelig, dette er de dagene der jeg blir trøstet og styrket ved å huske på livet til min kjære frelser, samt på armeen av venner og supportere som deg spredt utover Norge, mitt andre hjemland.

 

Å få kalle mange av dere for ‘onkel’ og ‘tante’, og å vite at kjærlighet og oppriktige bønner kommer ut fra hjertene deres er virkelig et privilegium som jeg vanskelig kan setteord på... Min familie, GMC, og Iwaki er umålelig velsignet takket være dere fundamentet til denne tjenesten. 

Powered by Cornerstone