Han legger til: – Jeg tror det vi har oppnådd skyldes Guds velsignelse, samtidig som Gud også bruker mennesker. Når vi får til gode samarbeidsrelasjoner, både innad i organisasjonen og utad med eksterne samarbeidspartnere, får vi til så mye mer enn det vi ellers ville klart alene.

Trofast mot to organisasjoner

Roald Føreland ser tilbake på nitten spennende år i Orientmisjonen, og vi begynner med starten og oppveksten på Tinnheia i Kristiansand.

– Jeg fikk troen på Gud inn med morsmelken og gikk på søndagsskole og var aktiv i kirke og menighet. Et minne fra da jeg var 13 år står fremdeles tydelig for meg. I en aktiv ungdomsgruppe i Grim kirke i Kristiansand fikk jeg høre en talekassett med broder Andreas. Etter oppstarten av Open Doors (Åpne Dører) var han på denne tiden blitt en kjent personlighet innen internasjonalt kirkeliv. Å lytte til denne mannen og høre om kristne som ble forfulgt for sin tro og fengslet, ble nærmest som en kallsopplevelse for meg. Jeg tenkte faktisk allerede den gang at dette var noe jeg kunne tenke meg å jobbe med, forteller han.

Ti år senere begynte den engasjerte 21-åringen å jobbe i Åpne Dører på frivillig basis. Tre år senere, i 1986, ble han fast ansatt. Roald hadde deretter ulike roller i organisasjonen, og han var daglig leder i ni år fram til 2002. For mange forbindes Roald Føreland med nettopp disse to organisasjonene, Åpne Dører og Evangelisk Orientmisjon. – Drivkraften bak å jobbe i begge disse organisasjonene har vært ønsket om å gjøre noe for mennesker som lever under vanskelige livsvilkår, og spesielt for dem som blir forfulgt for sin tro. For Orientmisjonen gjelder det ikke minst fattige mennesker i India og de som lever under svært vanskelige kår i Nord-Korea, sier han.

Revitalisering

I løpet av samtalen kommer Roald inn på ektefellen Anne Marit, og han gjentar flere ganger hvor viktig hennes rolle har vært i det arbeidet han har stått i. – Hun har vært den store støttespilleren min, både i Åpne Dører og i Orientmisjonen, sier han med overbevisning.

Da han sluttet i Åpne Dører i 2002, ble det bedre anledning for Anne Marit, som er sykepleier, til å ta videreutdanning. I et par-tre år prøvde han seg innenfor det private næringslivet, men skjønte etter hvert at han skulle tilbake til kristen fulltidstjeneste. – Den erkjennelsen fikk jeg første gang under en palmesøndagsgudstjeneste, og dernest ble det bekreftet gjennom forespørsler som ledet meg til Orientmisjonen i 2005.

Organisasjonen var på dette tidspunktet nærmest på et nullpunkt, og framtiden så ikke veldig lys ut. Roald skulle egentlig hjelpe til med en styrt avvikling av arbeidet. På denne tiden bestod misjonsarbeidet primært av virksomheten i Japan. Tre misjonsfamilier var i aktiv tjeneste, men to av familiene skulle avslutte og reise hjem, og Anniken og Akira skulle snart bli pensjonister. Men så snudde det. Roald forteller:

– Vi fikk i gang nye prosjekter og en revitalisering av arbeidet i Kina, og fokuset skulle i årene som fulgte ligge her. Nå skal vi ikke glemme at Orientmisjonen er Norges eldste «Kina-misjon», og det at vi fikk i gang nye prosjekter her, var veldig motiverende. Dette tiltrakk også nye givere.

Det aller mørkeste

Nye givere og økning i inntektene førte til ny giv i den gamle Kina-misjonen. Men noe helt nytt og starten på en annerledes retning fant sted i 2011. I løpet av dette året startet Orientmisjonen prosjekter både i Nord-Korea og India.

– Jeg må berømme styret som i denne prosessen viste stor fleksibilitet og åpenhet for å gå inn i nye prosjekter. Øyvind Dovland i styret mente at hvis vi skal tenne et lys i mørket, kan vi like gjerne prøve å tenne lyset der det er aller mørkest. Og det aller mørkeste landet i verden var jo Nord-Korea, både med tanke på fattigdom, undertrykkelse, mangel på strøm og oppvarming – og et åndelig mørke. Vi utredet derfor muligheten for å starte noe i Nord-Korea, og lanserte det i desember 2011, samme måned som Nord-Koreas leder Kim Jong-il døde.

Orientmisjonen opprettet samarbeid med organisasjonen Christian Friends of Korea og satset på matproduksjon, bygging av drivhus og hjelp til rent drikkevann. Prosjektene fikk naturlig nok en pangstart med mye oppmerksomhet og stort engasjement. Fram til i dag har om lag 30 personer fra Norge reist mer enn 70 ganger til Nord-Korea.

Evangelisten

Ved en tilfeldighet begynte Orientmisjonen samme år å støtte et spennende misjonsarbeid i India. Årsaken var at man fant en naturlig samarbeidspartner i tidsskriftet Evangelisten og Evangelistens Misjonstjeneste.

– Vi hadde jo felles historiske røtter helt tilbake til vekkelsespredikanten Albert Lunde. Han stod i store vekkelser på begynnelsen av 1900-tallet og var en av utgiverne av Evangelisten. Han var dessuten styreleder i Den Norske Kinamisjonen (altså Orientmisjonen), og med slike felles røtter ble dette et naturlig partnerskap.

Evangelistens Misjonstjeneste formidlet hjelp til India for flere millioner kroner i året, men ble drevet på frivillig basis. Harald Kjevik, en lærer fra Lillesand, hadde hatt ansvaret for arbeidet i 25 år og trengte avlastning, og Orientmisjonen ble spurt om å overta det administrative ansvaret.

– Hemmeligheten og kjernen bak Orientmisjonens vekst, fra under en million i årlig inntekt i 2006 til nærmere 20 millioner i dag, er det gode samarbeidet med andre og den synergien dette har skapt. Evangelistens Misjonstjeneste er ikke lagt ned, men heller lagt inn under Evangelisk Orientmisjon i et svært vellykket samarbeid.

Gode rollemodeller

I løpet av mange år i kristent misjonsarbeid har Roald Føreland latt seg inspirere av mennesker han har møtt. Den viktigste av dem alle har trolig vært broder Andreas, grunnleggeren av Åpne Dører og som Roald mange ganger har vært sammen og reist sammen med. Han fikk også anledning til å reise sammen med den legendariske misjonæren Annie Skau, som stilte opp for Åpne Dører helt fram til sin død i 1992. Når det gjelder mennesker i Orientmisjonen vil Roald først og fremst nevne Frank Kongsstein.

– Frank var misjonær gjennom mange år og var faktisk den som startet Åpne Dører i Norge. Uten Frank Kongsstein ville trolig ikke organisasjonen ha kommet til landet, men han jobbet bare ett år i Åpne Dører før han ble leder av Orientmisjonen. Jeg har altså gått i hans fotspor, ettersom jeg overtok som leder i Åpne Dører etter Frank Kongsstein og også vært leder i Orientmisjonen på samme måte som han. Frank var en misjonær og en leder jeg har kunnet se opp til, forteller Roald, men legger til at det er mange engasjerte givere og støttespillere som har gjort dype inntrykk.

 – Jeg vil gjerne nevne en giver til arbeidet vårt som har gjort enormt inntrykk på meg.  Randi Nustad Danielsen brukte store deler av sin tid til å sitte å sy eller strikke dukketøy til inntekt for symaskiner i India. Hun gikk bort alt for tidlig, 74 år gammel, men brukte flere årsverk på å sy og strikke dukketøy som hun solgte for 200 kroner per del og finansierte flere hundre symaskiner til fattige kvinner i India. Det er sterkt å få møte et sånt engasjement.

Allsang i Nord-Korea

Møter med mennesker ute i prosjektene har det også blitt mange av, og historiene han har fått høre, setter spor.  Historier om lidelse og vanskeligheter, men også om håp og nye muligheter. Innimellom og midt i det som med første øyekast kan synes mørkt og håpløst, kan det plutselig finnes en strime av lys og smil.  

– Nord-Korea blir ikke først og fremst kjennetegnet med spesielt morsomme situasjoner, men like fullt har jeg et litt muntert minne fra møter med mennesker i dette landet. Det har seg slik at da jeg jobbet i Åpne Dører lærte jeg en russisk folkesang, og russisk er jo «andrespråket» i Nord-Korea. På en lengre biltur i Nord-Korea der jeg var sammen med lokale tolker og bilradioen sto på, ble denne russiske folkesangen avspilt i radioen. Det var ikke bare nord-koreanerne som sang, også jeg sang med av full hals. Senere på kvelden, da vi spiste ute på en restaurant, måtte jeg og mine tolker synge denne folkesangen for hele forsamlingen. Slikt blir det god stemning av.

Det viktigste først

Roald Føreland har vært med på en spennende reise, med god vekst i arbeidet og stadig nye prosjekter. Men hva tenker han om framtiden, både når det gjelder norsk misjon generelt og Orientmisjonen spesielt?

– Aller først gleder jeg meg over de 1300 symaskinene vi har distribuert i India, de 200 drivhusene vi har bygget i Nord-Korea, og de mange tusen menneskene som har fått et mye bedre liv på grunn av prosjektene våre. Og så er jeg imponert over engasjementet til familien Mori i Japan. Anniken og Akira har vært pensjonister i flere år, flere av barna har sine egne jobber, og samtidig skjer det så mye fint på Global Mission Center. Ikke minst har vi fått høre at 875 mennesker har kommet til tro og blitt døpt i 2024 gjennom prosjektene våre i India. Det har vært et stort privilegium å få være med på alt dette, og de siste par årene har arbeidet i tillegg blitt utvidet til Mongolia. Her får vi være en del av og får være vitne til en gjennomgripende menighetsvekst, sier han før han fortsetter sine refleksjoner om misjonens framtid:

– Det viktigste framover er at både vi og andre misjonsselskaper kan bli redskap for å nå unådde folkeslag. Vår egen visjon er å nå de minst nådde i Asia med evangeliet, og det bør være hovedoppdraget også i tiden som ligger foran. Den årlige Unådd-konferansen har satt dette på agendaen, og jeg ser en positiv utvikling. Det blir stadig flere deltakere på konferansen, og dette oppdraget får mer oppmerksomhet.

Roald Føreland takker for seg, vel vitende om at han leverer fra seg en organisasjon og et arbeid i vekst, med fortsatt spennende år foran seg. – Vi har hatt noen feilskjær, og ikke alt har vært en suksesshistorie, men vi har gått opp noen nye veier og søkt vellykkede samarbeid med andre. Styret har gitt meg en stor grad av frihet til å utvikle misjonen, sier han. Samtidig innrømmer han at han ser noen mørke skyer i horisonten.

– Det ser ganske mørkt ut i verden. Vi ser mer diktatur, og mange demokratier er på vikende front. Men så er det ofte slik at evangeliet går fram i mørkere tider, og vi får vel derfor være litt optimister på vegne av misjonens anliggende. Og så må vi be Gud kalle engasjerte medarbeidere, og at vi får godt samarbeidsklima mellom misjonsorganisasjonene i Norge, slik at vi sammen kan være med på å nå ut med evangeliet.