Sørvest for Ulan Bator, hovedstaden i Mongolia, ligger ruinene av den historiske byen Karakorum, hovedstaden i det mongolske riket i en kort periode på 1200-tallet. Den gang var byen et knutepunkt for handel og diplomati, kjent for sin mangfoldige befolkning og ulike religioner. Tolv templer, to moskeer og én kirke preget bybildet. I dag er Karakorum en langt mindre by, men livskraften lever videre – ikke minst i en liten menighet som bærer et stort hjerte.

Mashbat og Otgoo på vei til fengselet.

Pastor Mashbat.

Fra gjeter til pastor
I dagens Karakorum finner vi en liten, men livskraftig menighet. Light of Karakorum driver et betydelig sosialt og diakonalt arbeid og ledes av pastor Mashbat. Han ble kristen i 1999, etter at fire misjonærer fra Mongolia Mission Center (MMC) slo seg ned i byen for en periode. – Som ung gutt var jeg gjeter. Jeg eide ikke mine egne dyr, men var gjeter for andres dyr og hadde ansvar for 200 hester, 500 sauer og geiter og 30 kuer. Foreldrene mine bodde inne i Karakorum, mens jeg bodde på landsbygda sammen med bestemor, 18 mil fra byen, forteller pastor Mashbat. 

Søstrene hans bodde inne i byen og de ble først kristne. En gang han besøkte familien i Karakorum fikk han en kristen bok, og den hadde han med seg ute på markene der han gjette dyrene. Han tok imot Jesus i 1999, og allerede året etter begynte han sitt virke som forkynner. – Jeg hadde ingen bakgrunn og opplæring som pastor, og året etter dro jeg derfor til Erdenet og til misjonsskolen til MMC. På skolen traff jeg Bartma, som jeg ikke lenge etter giftet meg med. Vi var 19 og 20 år, og vi visste svært lite om hvordan drive en kirke.

Hvite ger-kirker
Tilbake i Karakorum skulle det unge ekteparet følge opp den nyetablerte menigheten. De fikk god hjelp fra pastor Nara, en sentral leder i kirkenettverket som Orientmisjonen støtter, og Mashbat fikk også videreutdanning i hovedstaden. Menigheten besto av mennesker fra ulike livssituasjoner. Mange var uten fast arbeid, noen gjetere, og de fleste med små ressurser. I begynnelsen møttes de i en mongolsk ger, et stort rundt og hvitt telt. Etter hvert ble teltet for lite. – Kirkebygget vi har nå ble reist i 2010 med støtte fra koreanske kristne. Selv om medlemmene våre ikke har mye, liker de å gi, og alle praktiserer tiende. Vi har til og med plantet fire nye kirker utenfor Karakorum. Også disse er enkle ger-kirker, forteller pastoren.

Anne Johanne på besøk i fengslet.

I dagens Karakorum finner vi en liten, men livskraftig menighet.

Nytt liv i frihet
Pastor Mashbat har i snart 20 år drevet et omfattende fengselsarbeid blant innsatte, samt et hjelpearbeid for mennesker som skal møte friheten etter endt soning. Arbeidet startet i 2007, og mange kriminelle har siden kommet til tro og blitt del av fengselskirken. Myndighetene og politiet forsøkte en periode å stanse virksomheten. – Politiet forhørte både meg og mange av fangene. De spurte om de hadde fått gaver eller fordeler for å bli kristne, men det de fikk høre var vitnesbyrd om forandrede liv, forteller han.

En mann som sonet for drap hadde flere ganger forsøkt å ta sitt eget liv, men etter et besøk i fengselskirken tok han imot Jesus. Nå vitner han om tilgivelse og fred i hjertet. En annen, dømt for voldtekt og overgrep, pleide å håne de kristne. En dag kom han likevel til kirken for å se – og ble selv en troende. Politiet innså at pastor Mashbat drev et ærlig og godt arbeid, og han fikk fortsette. Med inspirasjon fra Matteus kapittel 25 – «Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» – utvidet han arbeidet med et opplærings- og ledertreningsprogram. I snart to tiår har han besøkt fengselet hver fredag og er blitt vant med tilropene fra fangene: «Nå kommer Jesus!»  

Når innsatte løslates, møter de ofte en tøff virkelighet. Det har derfor blitt viktig for pastoren å legge til rette for at innsatte kan finne seg til rette i samfunnet etter løslatelse. – Mange har ikke noe sted å bo, og de får ikke jobb fordi de har vært i fengsel. Noen gjør bevisst noe galt for å bli arrestert igjen, bare for å ha et sted å sove, sier Mashbat.

Bakeri og pastaproduksjon
Flere har fått bo hos pastorfamilien i kortere perioder, og mange får hjelp til å finne arbeid – som gjetere eller innen jordbruk. En av dem, Boldoo, sonet en lengre dom, men fant både troen på Jesus og et nytt formål i livet. – I to år har jeg drevet en liten butikk hvor jeg selger min egenproduserte pasta. Den kinesisk-produserte pastamaskinen kjøpte jeg brukt for noen år siden, og jeg lager 30 kg pasta daglig. Jeg skulle gjerne ha litt bedre kjøkken, men jeg er glad jeg har en jobb, forteller han. Det diakonale arbeidet til menigheten drives ut fra et rehabiliteringssenter med oppholdsrom, kjøkken og to soverom. Her har de plass til å huse eks-fanger, men bygningen er i dårlig forfatning og myndighetene truer med å stenge ned. – Vi skulle gjerne pusset opp alle rommene, ikke minst kjøkkenet. Her jobber blant annet min kone som er utdannet baker og engasjerer tidligere fanger i brød- og kakeproduksjonen. De fortsetter så lenge de kan, men hun frykter det snart er slutt.

Boldoo viser frem butikken med egenprodusert pasta.

Vanskelig å stå alene
Den initiativrike pastoren har et tydelig kall: Å nå utsatte og tilsidesatte mennesker med evangeliet og hjelpe dem til et verdig liv. Han uttrykker seg forsiktig, men behovet for støtte er åpenbart. – Blant de som nå sitter i fengsel er 37 fanger nylig blitt kristne. Mange takker menigheten vår for det vi gjør for de mest fattige og utsatte, og det oppmuntrer meg til å fortsette, sier han stille.